Gospel Of Søndag 09. april: Johannes 20, 1-9

By Carlo Miglietta On April 9, 2023

Johannes 20, 1-9: Den tomme graven

20 Tidlig på den første dagen i uken, mens det ennå var mørkt, gikk Maria Magdalena til graven og så at steinen var fjernet fra inngangen. 2 Så kom hun løpende til Simon Peter og den andre disippelen, den Jesus elsket, og sa: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham!

3 Så gikk Peter og den andre disippelen til graven. 4 Begge løp, men den andre disippelen løp forbi Peter og kom først til graven. 5 Han bøyde seg og så inn på linstripene som lå der, men gikk ikke inn. 6 Så kom Simon Peter bak ham og gikk rett inn i graven. Han så linstrimlene ligge der, 7 så vel som tøyet som var viklet rundt Jesu hode. Kluten lå fortsatt på sin plass, atskilt fra lintøyet. 8 Til slutt gikk også den andre disippelen, som først hadde nådd graven, inn. Han så og trodde. 9 (De forsto fortsatt ikke fra Skriften at Jesus måtte stå opp fra de døde.)

Kjære søstre og brødre av Misericordie, jeg er Carlo Miglietta, lege, bibelforsker, lekmann, ektemann, far og bestefar (www.buonabibbiaatutti.it).

I dag deler jeg med dere en kort meditasjon over evangeliet, med særlig referanse til temaet nåde.

OPPFINNELSEN AV DEN TOMME GRAVEN OG UTSEENDE TIL MARIA AV MAGDALA: JOHANNES 20,1-9

Struktur: harmonisering av heterogent materiale:

a) historien om flere kvinner som, etter å ha gått til graven, finner den tom (Mt 28:1-8; Mk 16:1-8; Lk 23:55-24:11): i Johannes er det spor av dette i vv. 1-2 og 11-13;

b) historien om noen disipler som også går til graven og kommer forvirret tilbake (Lk 24:12, 24): hos Johannes fremheves rollen som den elskede disippel, typen til enhver troende;

c) en historie om Jesu tilsynekomst for Magdalene (Mt 28-9; Mk 10-16): Johannes' tradisjon er kanskje den eldste.

Johannes 20, 1-9 / Tekst:

V. 1: – på dagen etter sabbaten: lett. "på en av sabbatene": dette er den første sanne sabbaten, dagen for den eskatologiske festen;

– mens det fortsatt var mørkt: teologisk betydning (i Mk 16:1-2 «solen hadde allerede gått opp», i Mt 28:1 «ved daggry»);

– Maria Magdalena: i Mt 28:1 er det også "den andre Maria", i Mk 16:1 "Maria av Jakob og Salome", i Lk 24:10 også "Johanna, Maria av Jakob og andre kvinner";

– grav: sannsynligvis arcosolium-formet, med halvsirkulære nisjer gravd inn i sideveggene til gravkammeret, ca. 0.80 m fra bakken, 0.5-1 m dyp, med en liten åpning, utover, mindre enn en meter høy ;

V. 2: Simon og Johannes er de eneste som fulgte Jesus i lidenskapen;

V. 5: – bandasjer: dette er othonìa, lin: men synoptikerne snakker om en sindon, et ark (unntatt Lk 24:12, som kanskje er en tillegg): kanskje er det et flertall av forlengelse, som betyr "lin". klut";

V. 6: – liggende der (keìmena): på hulen av arosolet, ikke «på bakken» (!);

V. 7: – likkledet (soudàrion), lommetørkleet som holdt munnen til den avdøde lukket;

V. 8: – så og trodde: kanskje bedre «begynte å tro» (aorist ingressiv).

Gravklutene

a) Bevis på oppstandelse?

Så langt tilbake som på 5-tallet hevdet Ammonius av Alexandria at Jesu oppstandne legeme ville komme ut av gravklærne på en uvesentlig måte. Forskjellige lærde (Balagué, Omer ...) tror derfor at den elskede disippelen trodde på grunn av måten han fant gravdukene, som ville ha blitt liggende, impregnert med de aromatiske oljene, oppreist og stiv som om liket hadde forsvunnet inne i mammaen hans.

La oss gi en bokstavelig oversettelse av denne passasjen: «Og når han bøyer seg ned (Johannes) ser han linen ligge (henge?), men han gikk ikke inn. Da kom Simon Peter, som fulgte etter ham, inn og gikk inn i graven og la merke til linen som lå (hengende?) og likkledet som var på hodet hans, ikke lå (hengende?) som linet, men annerledes, rullet opp inni, på sin plass (= der den skulle ha vært)» (Joh 20-5).

– «Linet»: oversettelsen «bandasjer» er uholdbar fordi på gresk heter «bandasjer» «keirìai» (jf. Joh 11:44: bandasjene til Lasarus' lik). Her er det i stedet "othónia", dvs. generiske "linkluter".

– Likkledet»: lommetørkle (for å tørke av svette). Her vil vi mene hakeduk (jf. Joh 11: Lasarus har ansiktet sitt bundet rundt med et likklede).

– Partisippet «innrullet» («entetyligménon») på gresk er en perfektum, som dermed indikerer en handling i fortiden hvis virkninger varer i nåtiden, og bør derfor forstås som «fortsatt å bli rullet opp som den hadde vært ta på".

– «Lyge»: dette er den bokstavelige oversettelsen av ordet «kéimena»: det er ikke riktig å oversette «på bakken». Ordet "løgn" satt i parentes er ikke en oversettelse, men en tolkning. Det ville ha vært slik at gravtøyet, som ikke lenger inneholdt liket, ville ha 'sagt'; likkledet derimot, som var stivere, ville ikke ha falt ned som sengetøyet, men ville ha blitt liggende sammenrullet inne i likkledet på sin plass, dvs. på stedet der det logisk sett burde vært og dermed ville dets tilstedeværelse blitt værende. synlig på utsiden.

– «eis èva tòpon»: lett.: på ett sted; dvs. på samme sted

– «Da gikk også den andre disippelen som først var kommet til graven inn, og han så og trodde» (Joh 20). Først av alt, legg merke til tilstedeværelsen av det doble "og" som forbinder se og tro: koordineringen introdusert av "og han så og trodde" er mye nærmere på gresk enn på italiensk. Det uttrykker en kobling av årsak og virkning: disippelen trodde i kraft av det han så. Det synet fikk ham til å tro på oppstandelsen: for hvis noen hadde ønsket å ta bort liket, kunne han ikke ha forlatt lintøyet slik. Disippelen henter altså «beviset» på Jesu oppstandelse fra linens anordning, og tror dermed på Skriften (jf. Joh 8:2: «Da han derfor ble oppreist fra de døde, kom disiplene i hu … og trodde på Skriften og talen som Jesus hadde talt").

b) Bevis på at det ikke hadde vært tyveri av et lik?

Men det er ikke klart hvorfor en slik mirakuløs ordning ikke også overbeviste Peter. Det er kanskje mer sannsynlig at den elskede disippelen, da han så det nøye reparerte lintøyet, trodde at det var usannsynlig at en kropp skulle rives. Allerede Chrysostom sa: "Den som hadde fjernet liket, ville ikke først ha kledd av det, og heller ikke ha tatt seg bryet med å fjerne og rulle opp likkledet og la det ligge på et eget sted" (Homilies on John, 85.4).

c) «Plaggets teologi

La oss heller ikke glemme at det gjennom hele Bibelen er en "kledets teologi": ikke bare har klær viktig symbolverdi (tenk på de hvite plaggene som er typiske for det guddommeliges sfære eller på Jesu kledd av tunikaen før han korsfestet ham ), men også nakenhet kan minne om den primitive paradisiske situasjonen til Adam, Guds venn.

Her trenger ikke Jesus lenger menneskeklær, for «Kristus som er stått opp fra de døde, skal ikke lenger dø» (Rom 6:9), i motsetning til Lasarus som kommer ut av graven pakket inn i gravduker (Joh 11:14), fordi han måtte dø igjen.

Å gjenkjenne den oppstandne

I de ulike lammingsforsinkelsene (20:11-18; 21:4-7; Luk 24:31-35) finner vi forskjellige betydninger:

a) unnskyldende: disiplene tvilte først (de var ikke godtroende);

b) åpenbaring: mellom Jesu legeme før oppstandelsen og det oppstandne legemet er det kontinuitet (kan berøres: 20:20-27; spiser sammen med disiplene: Luk 24:41-42; Apg 10:41), men også dyp mangfold (går gjennom vegger: 20:19): jfr. 1 Kor 15:42-45;

c) teologisk: det er alltid Gud som tar det første skrittet mot oss: Maria av Magdala tror etter at hun er kalt ved navn, Emmaus-disiplene ved brødsbrytelsen, disiplene etter den mirakuløse fangsten: alt som gjenstår er for mennesket å "vende seg mot ham" (20:16), "åpne øynene" (Lk 24:31), kaste seg mot Jesus (Joh 20:7).

God nåde til alle!

Den som ønsker å lese en mer fullstendig eksegese av teksten, eller en dybdeanalyse, vennligst spør meg på migliettacarlo@gmail.com.