Velg ditt språk EoF

Pave Frans' budskap til fasten 2023

Følgende er teksten til den hellige far Frans' budskap for fasten 2023, med temaet: «Fasten bot og synodalreisen»

Fasten 2023, den hellige fars budskap: fastebot og synodalreisen

Kjære brødre og søstre!

Evangeliene til Matteus, Markus og Lukas forteller alle episoden av Jesu forvandling.

Der ser vi Herrens svar på disiplenes manglende forståelse av ham.

Kort tid før hadde det vært et skikkelig sammenstøt mellom Mesteren og Simon Peter, som etter å ha bekjent sin tro på Jesus som Kristus, Guds Sønn, avviste hans spådom om lidenskapen og korset.

Jesus hadde bestemt irettesatt ham: «Gå bak meg, Satan! Du er en skandale for meg, fordi du ikke tenker i henhold til Gud, men etter mennesker!» (Mt 16:23).

Etter dette, "seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem bort til et høyt fjell" (Mt 17:1).

Evangeliet om forvandlingen forkynnes hvert år den andre søndagen i fasten

I løpet av denne liturgiske sesongen tar Herren oss med seg til et annet sted.

Mens våre vanlige forpliktelser tvinger oss til å forbli på våre vanlige steder og våre ofte repeterende og noen ganger kjedelige rutiner, blir vi i fasten invitert til å bestige «et høyt fjell» i Jesu selskap og til å leve en spesiell opplevelse av åndelig disiplin – ascesis – som Guds hellige folk.

Fastebot er en forpliktelse, opprettholdt av nåde, for å overvinne vår mangel på tro og vår motstand mot å følge Jesus på korsets vei.

Det var nettopp dette Peter og de andre disiplene trengte å gjøre.

For å utdype vår kunnskap om Mesteren, for fullt ut å forstå og omfavne mysteriet om hans frelse, oppnådd i total selvutgivelse inspirert av kjærlighet, må vi tillate oss å bli tatt til side av ham og løsrive oss fra middelmådighet og forfengelighet.

Vi må legge ut på reisen, en oppoverbakke som, som en fjellvandring, krever innsats, offer og konsentrasjon.

Disse forutsetningene er også viktige for den synodale reisen vi som kirke er forpliktet til å gjennomføre.

Vi kan ha stor nytte av å reflektere over forholdet mellom fastetidens bot og synodaleopplevelsen.

I sitt «retrett» på Tabor-fjellet tar Jesus med seg tre disipler, utvalgt til å være vitner til en unik begivenhet.

Han ønsker at opplevelsen av nåde skal deles, ikke ensom, akkurat som hele vårt trosliv er en opplevelse som deles.

For det er i samhold vi følger Jesus.

Også sammen, som en pilegrimskirke i tiden, opplever vi det liturgiske året og fasten i det, og går sammen med dem som Herren har plassert blant oss som medreisende.

I likhet med Jesu og disiplenes oppstigning til Tabor-fjellet, kan vi si at vår fastereise er "synodal", siden vi gjør den sammen langs samme vei, som disipler til den ene Mesteren.

For vi vet at Jesus selv er Veien, og derfor gjør Kirken, både på den liturgiske reisen og på Kirkemøtets reise, ikke annet enn å gå stadig dypere og mer inn i mysteriet om Frelseren Kristus.

Og så kommer vi til kulminasjonen.

Evangeliet forteller at Jesus «ble forvandlet foran dem; hans ansikt lyste som solen, og klærne hans ble hvite som lys» (Mt 17:2).

Dette er "toppmøtet", målet for reisen.

På slutten av oppstigningen, mens de står på fjellhøydene sammen med Jesus, får de tre disiplene den nåde å se ham i hans herlighet, strålende i overnaturlig lys.

Det lyset kom ikke utenfra, men strålte fra Herren selv.

Den guddommelige skjønnheten i dette synet var usammenlignelig større enn alle anstrengelsene disiplene hadde gjort ved oppstigningen til Tabor.

Under enhver anstrengende fjellvandring må vi holde blikket festet på stien; men panoramaet som åpner seg på slutten forbløffer oss og belønner oss med sin storhet.

Så også kan den synodale prosessen ofte virke krevende, og til tider kan vi bli motløse.

Men det som venter oss på slutten er utvilsomt noe forunderlig og forbløffende, som vil hjelpe oss til å forstå bedre Guds vilje og vår misjon i tjeneste for hans rike.

Disiplenes opplevelse på Tabor-fjellet ble ytterligere beriket da Moses og Elias viste seg ved siden av den forvandlede Jesus, som betegnet henholdsvis loven og profetene (jf. Mt 17:3).

Kristi nyhet er samtidig oppfyllelsen av den eldgamle pakt og løfter; den er uatskillelig fra Guds historie med sitt folk og avslører dens dypere betydning.

På tilsvarende måte er synodale reisen forankret i kirkens tradisjon og samtidig åpen for nytt.

Tradisjon er en kilde til inspirasjon for å søke nye veier og for å unngå de motstridende fristelsene immobilitet og improvisert eksperimentering.

Både botsreisen og Kirkemøtets reise har som mål en forvandling, både personlig og kirkelig.

En forvandling som i begge tilfeller har sin modell i Jesu forvandling og oppnås ved nåden av hans påskemysterium.

For at denne forvandlingen kan bli en realitet i oss i år, vil jeg foreslå to "veier" å følge for å bestige fjellet sammen med Jesus og, med ham, for å nå målet.

Den første veien har å gjøre med befalingen som Gud Faderen adresserer til disiplene på Tabor-fjellet mens de ser på Jesus forvandlet.

Røsten fra skyen sier: «Hør på ham» (Mt 17:5).

Det første forslaget er altså veldig klart: vi må lytte til Jesus.

Fasten er en nådetid i den grad vi lytter til ham mens han taler til oss

Og hvordan snakker han til oss? Først i Guds ord, som Kirken tilbyr oss i liturgien.

Måtte det ordet ikke falle for døve ører; hvis vi ikke alltid kan delta i messen, la oss studere dens daglige bibelske lesninger, selv ved hjelp av internett.

I tillegg til Skriften taler Herren til oss gjennom våre brødre og søstre, spesielt i ansiktene og historiene til dem som er i nød.

La meg si noe annet, som er ganske viktig for kirkemøtet: Å lytte til Kristus skjer ofte ved å lytte til våre brødre og søstre i Kirken.

Slik gjensidig lytting i noen faser er hovedmålet, men det er alltid uunnværlig i metoden og stilen til en synodal kirke.

Da disiplene hørte Faderens røst, «falt de på kne og ble veldig redde. Men Jesus kom og rørte ved dem og sa: Stå opp og vær ikke redde!

Og da disiplene løftet øynene, så de ingen annen enn Jesus alene» (Mt 17-6).

Her er det andre forslaget for denne fastetiden: ikke ta tilflukt i en religiøsitet som består av ekstraordinære hendelser og dramatiske opplevelser, av frykt for å møte virkeligheten og dens daglige kamp, ​​dens vanskeligheter og motsetninger.

Lyset som Jesus viser disiplene er en forventning om påskeherlighet, og det må være målet for vår egen reise, når vi følger «ham alene».

Fastetiden fører til påske: «retreaten» er ikke et mål i seg selv, men et middel til å forberede oss til å oppleve Herrens lidenskap og kors med tro, håp og kjærlighet, og dermed komme frem til oppstandelsen.

Også på kirkemøtet, når Gud gir oss nåde til visse sterke opplevelser av fellesskap, skal vi ikke forestille oss at vi har kommet – for også der gjentar Herren til oss: «Reis deg og vær ikke redde».

La oss gå ned til sletten, og måtte nåden vi har opplevd styrke oss til å være «synodalitetshåndverkere» i det vanlige livet i våre lokalsamfunn.

Kjære brødre og søstre, måtte Den Hellige Ånd inspirere og støtte oss denne fasten i vår oppstigning med Jesus, slik at vi kan oppleve hans guddommelige prakt og dermed, bekreftet i tro, holde ut på vår reise sammen med ham, hans folks ære og lys av nasjonene.

Les også

Dagens hellige 20. februar: Jacinta Marto

Evangeliet søndag 19. februar: Matteus 5, 38-48

Helgen av dagen 19. februar: San Mansueto

Jordskjelv i Syria og Tyrkia, pave Frans ber om Jomfru Marias forbønn

Jordskjelv i Syria og Tyrkia, bønn og kirkeforpliktelse for 23 millioner mennesker

Pave Frans i Afrika, messe i Kongo og de kristnes forslag: "Boboto", fred

kilde

IEC

Du vil kanskje også like