Utdanningskrisen i krigssammenheng
Byen Goma, som ligger øst i Den demokratiske republikken Kongo (DRC), legemliggjør et bekymringsfullt paradoks
Vuggen til en livlig og dynamisk befolkning, er den likevel midt i et klima av vold og kriminalitet som ser ut til å bli normen. Hver dag blir liv tatt bort, familier ødelagt og håp om rettferdighet svinner i en tung stillhet.
Gummi, en gang en by med håp og motstandskraft, er nå fanget i endeløs vold og institusjonalisert straffrihet. Drapet på Edmond Bahati er bare et symbol på denne tragiske virkeligheten. I tillegg til aggresjonen fra M23-opprørsbevegelsen, som har forårsaket tusenvis av dødsfall og internt fordrevne mennesker rundt Goma, har byen i dag blitt sentrum for økende usikkerhet som forårsaker uskyldige dødsfall hver dag.
Drapet på Edmond Bahati Monja, koordinator for Maria-radiostasjonen i Goma, drept i Ndosho-distriktet mens han kom hjem 27. september, og drapet på en ung jente drept i Himbi-distriktet av væpnede ranere 1. oktober er bare de siste eksemplene i en lang liste over forbrytelser som forblir ubesvart.
Et drap som ryster byen
Edmond Bahati var bare en vanlige. Som koordinator for Radio Maria legemliggjorde han en stemme av håp og tro for mange innbyggere i Goma. Hans brutale drap etterlot samfunnet i sjokk, men fremfor alt nedsenket i uforståelse. Hvorfor ham? Hvorfor denne avskyelige forbrytelsen? Og fremfor alt, hvor er rettferdigheten? Selv om sikkerhetstjenestene har tatt gjerningsmannen og medskyldige til denne forbrytelsen, finner Bahatis familie, så vel som hans kolleger, seg fanget i en virvel av smerte og frustrasjon.
Drapet hans er symptomatisk for det som plager Goma: en institusjonell likegyldighet som etterlater kriminelle frie og sørgende familier uten støtte. Til tross for mobiliseringen av sivilsamfunnet, hyllestene til Bahati og oppfordringene til handling, er det stor frykt for at denne forbrytelsen vil falle i glemmeboken, som så mange andre før den.
Økningen i kriminalitet i gatene i Goma
Det er ikke første gang Goma har vært åsted for uforklarlig og ofte ustraffet vold. Rapporter om drap, væpnede ran og overfall øker med alarmerende hyppighet. Natt til 1. oktober skjedde en annen tragedie: en ung jente ble drept av tyver som prøvde å spore opp en telefonkortforhandler. Han var bare et uskyldig offer fanget i en felle han aldri kunne ha forutsett. Dette dramaet fremhever den allestedsnærværende volden som hersker i Gomas gater.
Innbyggerne lever i konstant frykt, i psykose. De vet ikke om de kommer trygt hjem etter en dag med jobb eller en enkel tur. Tidene etter klokken 6 har blitt usikre for sikkerheten til mennesker og deres eiendeler. Politiet, som skal beskytte dem, virker hjelpeløse i møte med situasjonens omfang. Sporadiske patruljer, utbredt korrupsjon og en alvorlig mangel på ressurser gjør Goma til en grobunn for kriminelle.
Alt dette er bare et resultat av et feilslått rettssystem. Følelsen av straffrihet som hersker i Goma er i stor grad drevet av rettssystemets svikt. Mange saker om drap, vold og tyveri når aldri retten. Saken om Edmond Bahati og den drepte jenta er dessverre intet unntak. Befolkningen i Goma er desillusjonert over et system som ikke ser ut til å leve opp til sitt ansvar.
Etterforskningen blir ofte slynget sammen, bevis er dårlig samlet og potensielle vitner tie i frykt for gjengjeldelse. Som et resultat blir rettferdigheten forsinket, noen ganger for alltid. Kriminelle vet at de kan handle uten frykt for gjengjeldelse. Dette klimaet av straffrihet bidrar til økningen i kriminalitet, ettersom hvert ubesvarte drap sender en klar melding: i Goma har menneskelivet mistet sin verdi.
Likegyldighet til smerten til ofrene
Enda mer urovekkende enn Gomas skyhøye kriminalitetsrate er den økende likegyldigheten til ofrenes smerte. Vold har blitt så vanlig at tragedier som en gang rystet byen nå virker som bare en flyktig historie på de lokale nyhetene. Mordere som Edmond Bahati eller denne unge jenta lager ofte bare noen få overskrifter før de blir slukt av nyhetene, og etterlater ofrenes familier i hjerteskjærende ensomhet.
Hvert liv som tas er en tragedie, men hvor lenge vil navnene til Bahati og denne unge kvinnen gjenklang i våre minner? I en by der vold er det daglige brødet, ser glemsel ut til å være det eneste svaret samfunnet er klar til å tilby. Innbyggerne, fanget i en overlevelsesrutine, ser ut til å akseptere at rettferdighet, for dem, bare er en fjern illusjon.
Drapet på Edmond Bahati og mange andre uskyldige mennesker i Goma reiser dype spørsmål om fremtiden til denne byen og, mer generelt, den til DRC. Dersom lokale og nasjonale myndigheter ikke raskt iverksetter tiltak for å gjenopprette tilliten til rettsinstitusjoner og gjenopprette sikkerheten, risikerer situasjonen å fortsette å forverres. Men det er fortsatt et glimt av håp: at stemmene til ofrene ikke blir stilnet i likegyldighet og at gjennom kollektiv bevissthet kan en tryggere og mer rettferdig fremtid ta form.
Goma fortjener bedre. Innbyggerne fortjener bedre. De fortjener å leve uten frykten for å bli det neste offeret for vilkårlig og ubesvart vold. Rettferdighet må ikke forbli et tomt løfte. Det må bli virkelighet, for Bahati, for den myrdede jenta og for alle andre liv avkortet i likegyldighet. Det er en daglig kamp, en kamp for menneskeverd og fred, en kamp som ikke må glemmes. Rettferdighet må endelig skje for alle disse uskyldige menneskene som har falt i glemmeboken.
Bilder
- Rodrigue Bidubula