G liker Joy

Hvilket språk «snakker» misjonærer? Deres er et alfabet av nåde, med bokstaver som puster liv tilbake i ord og genererer verk

"Bon bon padiri" (gi oss godteri, far).

Det var refrenget til en liten gruppe barn som hadde sett meg suge et godteri.

Jada, de trodde de hadde mer (jeg liker dem veldig godt). Så jeg går tilbake inn i huset og kommer ut med en håndfull.

De stiller opp, strekker ut hånden og med to øyne som forteller deg at de vil ha en til (men jeg har ikke fabrikken). Men de er ikke nok for alle. Så, miraklet skjer.

Noen begynner å bryte det opp og gir en liten bit til de mindre, og så er alle fornøyde.

Jeg blir målløs. Vanligvis, når jeg spiser dem (ah, fråtsing!), svelger jeg dem nesten, i stedet...!

Imidlertid ser jeg dem glade, fulle av glede, fordi de klarte å glede alle, ingen ekskludert. Og det er det første å si.

Så, i begynnelsen av eventyret mitt i Afrika, da jeg studerte språket, begynte jeg å gå og snakke med dem. Jeg satte meg på den lille veggen nær misjonen og de gikk rundt.

De så opp på meg og ventet på at jeg skulle snakke. Jeg åpner munnen og de første ordene kommer ut litt jukset, så fryser jeg….

Og de "Hodari, padiri (mot far)." Jeg fortsetter, men ordene kommer ikke lenger til meg. De begynner å smile, så slipper noen å le. Jeg skjuler ansiktet mitt med hendene, men jeg ser mellom fingrene på hva de gjør. Jeg kunne se at de med bevegelser indikerte at "denne hvite fyren her" var litt klønete.

Så nærmer en seg. Han tar hendene mine og ser på meg og sier: «Usiogope, padiri. Pole pole utajifunza (Ikke vær redd far, sakte vil du lære det).»

De tar meg i hånden og begynner å danse. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det (tenk på en sekk poteter som ville bli smidig).

En tar trommelen og starter dansen. Som ved et trylleslag beveger jeg meg også med letthet, som om jeg hadde gjort det hele tiden. De begynner å le av moro. "Angalia, padiri, anacheza bien (se, far danser bra)."

Og slik begynte vennskapet. Hver dag hilste de på hverandre, utvekslet nyheter. Så fulgte de meg til noen hus for å finne syke eller eldre. De smilte også (noen tenner var allerede borte, men smilet var det ikke).

Glede er noe som starter sakte, men som ikke stopper. Det involverer alle. Og jeg har sett dette mange ganger i søndagsmessen: det er sang, det er dans, det er glede i å dele litt av livet sammen, litt tro på gledens oppfinner: Jesus Kristus.

 

Han er alltid der og danser blant oss. Vi låner ham våre kropper, våre hjerter, og alt beveger seg, alt uttrykker noe spesielt. Han tar bort tristhet, selv om problemer gjenstår. Det gir styrke til å møte dem med en viss ro. Kort sagt fyller du opp hele uken. Dette fortsetter så, når man går gjennom landsbyene for å besøke folk.

Du hører kvinnene synge religiøse sanger mens de legger (knuser) kassava. Med denne rytmen blir arbeidet mindre slitsomt og gir litt lykke, litt håp for fremtiden.

Eller fiskerne som om natten, mens de kaster garn, i måneskinnet, gir seg selv styrke og mot til å ta en god fangst og bringe glede hjem.

Så mange små gester som setter sammen bygger noe nytt, noe som varer.

Og hvor gjemmer de små vennene seg? De er alltid der. Du legger ikke merke til når de dukker opp bak et hus og løper bort til deg og sier: «Bon bon padiri». Da blir du smart. Du har alltid noen i lommen, fordi de vet at de alltid kan be deg om dem, og du gir dem til dem. De store øynene deres
si mer enn ord. Noen ganger, når de berører magen, legger de til: "Ndjala, padiri" (jeg er sulten).

Dette kan du ikke fikse, men hvis du legger til et annet godteri til dem, gir de deg en "aksanti, padiri"( takk, far).

Og du er glad også.

kilde

• Far Oliviero Ferro

Bilde

• Bilde digitalt laget av spazio+spadoni